Det må likevel være grenser for hvor mye elendighet du kan anta hvis du ikke tilfeldigvis være krigsforbrytere eller seriemordere. En god venn av meg fast med en slags selvpålagt martyrium og verdens samvittighet. Jeg vet egentlig ikke hvorfor hun gjør dette. Egentlig kan du si at dette er et slags relativt sympatisk egoisme. Eller hvordan, hvis du føler at alt som skjer er din egen feil at du må ha en noe selvopptatt verdensbilde. Jeg vet ikke, kanskje det er bedre enn de mer grandiose former for selvopptatthet. Nå er egentlig denne teksten være om gå ned i vekt, jeg ikke egentlig vet hvordan jeg kom inn at en sang … Men det kan like godt fortsette jeg gjette. I alle fall tror jeg det er interessant for folk på denne måten, så vel som å ta på verdens synder. Man må være minst litt sympatisk team, som jeg allerede berørt. Selv om litt hard, må det fortsatt være.